LIVE NIRVANA INTERVIEW ARCHIVE September ??, 1991 - ??, ??, US

— Vi var litt uforsiktige med leiligheten til Kurdt idet vi skulle ned til L.A. for å gjøre albumet. Når vi kom tilbake hørte vi at han var kastet ut. Han bor for tida i bilen sin.

Det er David Grohl — trommeslager i den amerikanske trioen Nirvana som forteller om gruppas siste eskapader på hjemmefronten. Nirvana har i det siste tatt steget fra å være kultstjerner på Seattle-etiketten Sub Pop til a etablere seg som sjefskikkelser i den nye bølgen av remjende amerikanske gitarband. Da BEAT treffer dem, gjør de gjennomsnittlig fem intervjuer daglig til britisk presse, som kontinuerlig sikler på det nye store fra statene. Akkurat i dette tilfellet sikler vi med dem.

— Prat med David, han er mye greiere å prate med enn Kurdt, er beskjeden vi får fra plateselskapets representant. Et råd de gir oss kloke av skade vil vi tro. Mye omtalt er blant annet en episode fra Tyskland tidligere i år, hvor bandet ble beskyldt for å ha satt fyr på turnebussen og slengt heller uoverveide kommentarer etter mennesker de burde ha behandlet litt mer forsiktig.

Nirvana begynner å bli et band omspunnet av historier som forteller om en nokså rabiat livsstil. Når det kommer til stykket møter vi allikevel ikke noen snørrhovne guttunger som forsøker å gå Guns N' Roses i næringa, men tre shabby utseende fyrer med et enkelt syn på livet, frie for stjernenykker, uinteresserte i kalkulerte mediautspill. Egentlig kunne de vært oppmerksomheten foruten. Gruppas ubestridte leder — sanger og gitarist Kurdt Kobain, en hengslete ubarbert lyslugg av irsk-tysk avstamning, er selve prototypen på den rotløse småby-dropout som søker de mest ekstreme uttrykksformer bak en elektrisk gitar for å distansere seg fra et samfunn han føler seg så lite vel i. Problematisk blir det når han må forholde seg til den kommersielle maskinen som et stort plateselskap er, og stille opp på alle de utadvendte aktivitetene som følger med å være en av selskapets antatt kommende stjerner. Vi prater med David.

Aberdeen, Washington

Etter å ha tilbragt en periode på det uavhengige plateselskapet Sub Pop, skrev Nirvana kontrakt med Geffen, som nylig slapp bandets eksplosjon av en LP Nevermind.

Her hører vi et band som har funnet en nesten skremmende funksjonell balanse mellom hardcorebasert tøff rock og uimotståelig catchy poplåter. Aggressiviteten og den boblende energien omsettes effektivt til det mest sydende musikalske inferno jeg har hørt på plate så langt i dette tiåret. Jeg har forlengst innsett at jeg har mistet evnen til å tøyle min begeistring for Nirvana. Så fort jeg horer apningriffer til «Smells Like Teen Spirit», begynner jeg å sikle som en annen hund i Pavlovs laboratorium, og det er rett som det er jeg tar meg selv i a tråkke rundt med dødsforakt i Oslo-trafikken med «Lithium» i hodet. Livsfarlig.

Bandet i dets nåværende form har vært sammen i vel halvannet år. Kobain og Novoselic har kjent hverandre siden high school. Grohl spilte tidligere i Washington DC-gruppa Scream, men ringte opp Kobain og tilbød sine tjenester når Scream gikk hver til sitt. Kobain hadde sett Scream en gang i San Francisco og merket seg Grohl som en flink trommeslager. Han slo til på tilbudet, og Nirvanas problem med å finne en permanent trommeslager var løst.

Grohl har nå flyttet fra hovedstaden til Seattle på den motsatte kyst, der streitingen Novoselic bor sammen med kone og barn, og Kobain altså i sitt gamle vrak av en bil med platesamlinga stuet bort i bagasjerommet.

— Han samler bare på sånne snåle obskure ting som ingen har hørt om, barneplater, religiøse plater, Daniel Johnston plater, Jad Fair, Half Japanese..., forteller David.

Kobain og Novoselic er opprinnelig fra Aberdeen, en småby like sør for Seattle. Et kjedelig lite sted proppfullt av rednecks, er Davids beskrivelse. Band som Flipper, Big Black, Butthole Surfers og annen tidlig 80-talls amerikansk punk tente den første gnisten i de to skolekameratene. Aller mest betydning for dem hadde kanskje allikevel The Melvins — et fokalt Aberdeen-band som idag regnes for de ekte gudfedrene til den nye tunge rocken som møter oss fra det nordvestre hjørnet av USA. David er godt orientert om denne perioden:

— Melvins gjorde i starten stort sett bare Led Zeppelin covers, før de dreide mer over mot punk. Plutselig begynte de å spille denne veldig trege heavymusikken — virkelig høyt, og påvirket nok mange band der oppe.

— Kurdt og Chris møttes gjennom Buzz fra Melvins, som delte deres interesse for punkrock. Chris hadde hørt en tape som Kurdt hadde laget, og syntes det var store saker.

Nirvana har etterhvert beveget seg fra Aberdeen til det noe mer understøttende musikkmiljøet i Seattle, forsøkt seg med flere trommeslagere, likeså med en ekstra gitarist, men ser først nå ut til å ha funnet den perfekt balanse med Grohl bak trommene.

«Grunge music»

Bandets forrige album Bleach var en lavbudsjettutgivelse, spilt inn på 8-spor | et Seattle-studio for 600 dollars. En ute velse som lå mer opp til den seige tunge rocken som The Melvins er kjent for å lage — Black Sabbath med gjørme opp til livet. På Seattle-mål omtales denne musikken (nokså uoversettelig) som «grunge music». Allerede den gang avslørte Kobain et formidabelt talent for å skape melodier med skikkelig heng i, men det er allikevel det utrolige, hypnotiske drivet Bleach huskes best for. Kobain har i ettertid hevdet at han på den tiden var sa stein at han husker svært lite fra innspillingen. En helt annen historie ligger bak Nevermind:

— Vi brukte 3 uker i studio, og hadde hele tida en god følelse for det vi gjorde. Vi var ikke ute etter a fa plata perfekt, men å lage noe som la mer opp til den musikken vi hørte inni oss, forsøke å formidle noe av stemningen vi opplevde i studio.

— Det er hardt å gjøre noe i tre uker, og så måtte leve med det resten av livet. Om vi skulle ha gjort noe annerledes vet jeg ikke hva det skulle ha vært.

At plata har blitt noe bløtere og mer harmonisk enn forgjengeren, mener David nettopp bunner i at de bedre har lykkes i å formidle den musikken de har i seg, men er ellers litt forundret over at den har blitt så annerledes enn Bleach.

— Det er egentlig litt rart, for mange av sangene er over to år gamle. For eksempel «Polly» — den akustiske sangen, ble laget før Bleach kom ut. Andre ble gjort to uker før vi skulle i studio, så det er liksom en samling av sanger som er gjort over en to-års periode.

«Pop music»

Kobain har ellers vært inne i mer tilgjengelig popmusikk de siste par åra, noe som også forklarer at tyngdepunktet er justert i Nirvanas musikk. Sjøl om han enda lytter mye til band som Flipper og Butthole Surfers, gjelder dette også for David:

— Vi lytter alltid til popmusikk, det være seg The Beatles, The Smithereens, The Teenage Fanclub, vi elsker popmusikk, og man blir jo influert av det meste på et eller annet vis. Jo mer du lytter til The Pixies, jo mer blir det til at du ligner på dem. Det blir omtrent som a fa et utslett du ikke blir kvitt.

Den avsluttende sangen «Something In The Way» skiller seg noe ut fordi den får trille i mål uten at Kobain eller Novoselic bryter inn med sine kjappe elektriske breaks. Dette er ikke en musikalsk retning Nirvana vil bevege seg i i framtida:

— Det er bare en sang. Riktignok er den noe roligere og mer lavmælt, celloen bestemte vi oss faktisk for å legge på mens vi var i studio, bare et innfall vi fikk egentlig, men det må ikke oppfattes som noe tegn at den ligger sist på skiva. Vi har ingen retning vi beveger oss i, vi er i utgangspunktet bare ute etter å prøve mange forskjellige ting, sanger som «Something In The Way», sanger som — du vet — støyende Butthole Surfers-Jesus Lizard-bass-trommer-skriking-i-mikrofonen type sanger. Butch Vig, Jim Beam og masse moro

Sammen med de nye amerikanske bandene vi har begynt å bli kjent med i det siste, har det også kommet fram to-tre svært så aktive produsenter. På Nevermind samarbeider Nirvana med en av dem, Wisconsin-produsenten Butch Vig, noe som ifølge David var en udelt positiv opplevelse.

— Nirvana gjorde noen opptak med Butch i Wisconsin for ca to år siden — det som skulle bli deres andre LP for Sub Pop. Når det skar seg med Sub Pop, vi fikk kontrakt med Geffen og ble spurt om hvilken produsent vi ville jobbe med, bestemte vi oss for ham. Han er liksom så avslappet. fikk oss til å føle oss hjemme i studio, samtidig som han er en fantastisk flink produsent. Han er bare et av de hyggeligste menneskene jeg har møtt noensinne. Det var simpelthen utrolig moro å være i studio, det var liksom ikke å gå inn der for å gjøre din første LP for et stort selskap og føle et stort press med det, det var mer som å møtes over noen flasker Jim Beam og ha masse moro.

Kurdt

Kurdt Kobain kan synes å være Nirvana med hud og hår. Han skriver alle tekster, og krediteres all musikk, sjøl om David hevder at musikken oftest blir til i fellesskap.

— Kurdt er ingen kontroll-freak som ønsker å styre alt mulig. Sangene krediteres Kurdt siden det er ham som kommer med ideene og gjerne melodiene, men strukturen former vi sammen når vi jammer.

— Kurdt har en fantastisk følelse for popmusikk, og et utrolig øre for å skrive catchy poplåter. Det var en nytelse å gå i studio med ham. Det ble nærmest som en åpenbaring for meg å høre på ham, for når du sitter bak trommene enten på øving eller på konserter, konser du så mye på tromminga at du ikke klarer å få med deg detaljene i sangene.

— Vi er først og fremst opptatt av at musikken skal låte bra, tekstene er mindre viktige. Jeg tror ikke Kurdt legger så mye i tekstene. Han skriver riktignok i et sett, kroter ned disse kråketærne i notisboka si. Når han lager tekster, henter han vanligvis bruddstykker fra denne ordsamlingen og setter dem sammen. Jeg tror det meste er vås, men en del er nok litt mer personlig for ham. Jeg vet ikke.

Nirvana har fått mye oppmerksomhet for platecoveret på Nevermind, som viser en svømmende baby i fritt svev med øynene fokusert på en dollarseddel festet til en fiskekrok. Dette er ikke ment som noe dypsindig budskap om den amerikanske levemåten:

— Kurdt og jeg så et TV-program om babyer som forsøkte å lære å svømme, og lo så vi hylte av disse fantastiske scenene med plaskende babyer som fløt rundt i vannet. Når vi skulle komme med forslag til platecoveret kom vi til å tenke på TV-programmet. Det utviklet seg derfra, og vi endte opp med et cover som vi fra vår side, ikke legger noen dypere mening bak.

Gitarslengere

Nirvana hadde ingen vonde følelser i forhold til Sub Pop — plateselskapet som først bragte dem ut til folk. Sub Pop har vært lite flinke til å takle overgangen fra en liten idealistisk bedrift drevet av entusiasme, til et selskap som opplever en etterspørsel de ikke klarer å holde følge med. Nirvana gir i utgangspunktet blaffen i hvem som gir ut platene deres så lenge de får love til å spille ute blant folk, og ellers selge såpass med plater at de kan leve av det. Bakgrunnen for at de forlot Sub Pop var utelukkende at Sub Pop somlet ulovlig lenge med å få ut nye plater. De ser rent praktisk på å være på Geffen, som først og fremst sikrer dem bedre distribusjon og mer profesjonell markedsføring.

Drømmen for Nirvana er så prosaisk som å kunne overleve av å lage musikk og gjøre så mange konserter som mulig. Beryktet som live-band har de blitt, ikke minst fordi Kobain og Novoselic har lagt seg til den heller kostbare vane å slenge

Støyens nyeste yppersteprester, Seattle-bandet Nirvana. Fra venstre David Grohl, Kurdt Cobain og Chris Novoselic. Nirvana — up your alley?

gitarene veggimellom. gjerne så hardt at de blir lite spillbare etterpå. Da er det en fordel å ha et plateselskap i ryggen som har råd til å stille med et daglig utstyrsbudsjett på 750 dollar. Konsertene har ellers vist seg å kunne svinge voldsomt i kvalitet. ikke minst fordi bandet har et noe skjødesløst forholdt til playlists etc.

— Det hender at vi i en spennende jam på soundcheck lager en sang som vi forsøker å gjøre seinere på kvelden. Vi prøver å styre unna typiske setlists, forutsigbare låtrekkefølger og slikt. Mye kommer an på dagsformen.

Gjennombrudd

Nirvana har med Nevermind tatt av for alvor både i Storbritannia og i hjemlandet, og særlig gjennombruddet i USA føles godt. Å slå igjennom hos britene er sjelden noen sak, de sluker det meste som er amerikansk mener David, men å slå an i hjemlandet er langt vanskeligere:

— Vanligvis er det enkelt for et amerikansk band å komme over til England, få masse presse og selge forholdsvis mange plater. Det er annerledes hjemme. hvis du ikke er på MTV er du ikke verdt en dritt. Nå ser det ut til at vi begynner å få anerkjennelse også i USA, noe ingen av oss faktisk hadde ventet. Det føles litt uvant, men det er deilig å kunne komme til hvilken som helst by og oppleve at 1000 mennesker møter opp for å se deg.

Rent bortsett fra at Nirvana har gitt ut årets i særklasse mest besettende plate, er de ikke så unike. Det er nemlig en svært så interessant trend vi observerer i USA akkurat nå. Fellesnevnere for band som Nirvana, Pixies, Sonic Youth, Dinosaur Jr. Babes In Toyland, Screaming Trees — for den del også Soundgarden, Pearl Jam og Alice In Chains, er ikke bare at de står for noe av den mest inspirerte og oppegående rockmusikken som lages idag, det er ikke bare at de bekjenner røtter i hovedsaklig punk og new wave, men det er også at de alle innenfor et tidsrom på et par år har havnet på lønningslista til verdens aller største plateselskaper. Den amerikanske musikkindustrien er virkelig i ferd med å oppdage sin samtid.

Vi aner at kappløpet om å kapre underskriftene til dem som vil forme rockens ansikt i nittiåra for alvor er igang. På bakgrunn av Nevermind står Nirvana i odds på 1:1 som vinnere hos meg — iallfall i hjertet, hjernen er som regel alene når musikk av Nirvanas kaliber får godt tak. Denne trioen er så fullendt som den kan bli.